|
Langsiktig strategi forutsetter en overgang: "fra taktikk til etikk, takk!" |
|||||||||
|
|||||||||
|
LENKER
START
Om staten, saksbehandlere og
eksperters (u)etiske handlinger.
Kan den norske stat opptre uetisk? Ja, det kan den. Og til tider så gjør den det – trolig MYE mer enn vi er klar over. Men vi ”ser” det bare ikke selv! Og vi gjør det med de beste intensjoner! Bl.a. ut fra ideen om at vi gjør det ut fra faglighet, rettferdighet, vi følger lovene (likhet for loven), osv. Men så ender vi likevel opp i å utføre uetiske handlinger…. Jeg tenker da at etikk handler om hvordan vi forholder oss til våre medmennesker; hvordan vi behandler hverandre.
Tannlegeassistenter, Nørdsjødykkerne, krigsveteranene… Noen eksempler her er de riktige store sakene som NAVs behandling av tannlegeassistentene med amalgamskader (jfr. NRK TV Brennpunkts intervju med toppleder), som statens behandling av krigsseilerne, som behandlingen av nordsjødykkerne, som behandlingen av skadede krigsveteraner – som viste sine frustrasjoner ved at de leverte inn igjen medaljene sine. Osv. Uetiske handlinger utført av institusjoner rettet mot norske borgere. Men jeg tenker også på mindre hverdagslige saker av uetisk karakter, som når parkeringsselskaper og deres vakter legger opp ”P-feller” for oss, når finansmeglerne rå-selger aksjer til demente, osv.
Uetiske handlinger – et lederansvar. Det er først og fremst topplederen i virksomheten, som topplederen i NAV, som har ansvar for dens uetiske adferd. Dernest andre mellomledere nedover i hierarkiet – de som er ”fremst blant likemenn” mht ansvar. Men også virksomhetenes medarbeidere har et etisk ansvar. Uansett: Det som dessverre skjer alt for ofte er at den ansvarlige aktør fraskriver seg ansvaret. Via et etisk selvbedrag forklarer aktøren overfor seg selv, overfor de som uretten går ut over, overfor sin familie, overfor kritikere og andre – at det er noen andre som har skylden for denne urett og disse uetiske handlinger.
Hvor er varslerne? Fra lederen og de ansvarlige medarbeidere kan vi fortsette ansvarsrekken til fagfolkene som legitimerer de uetiske handlingene. Det kan være fagspesialister som økonomer, byråkrater, jurister, journalister, korrupsjonseksperter osv. Jeg har nevnt eksemplet med selgeren som rå-selger spareprodukter til halvt demente på aldersheimen – han så tøyer lønnsomhetsmoralen over til det uetiske. Men: I eksemplene over synes en faggruppe å være overrepresentert: juristene. Hvilket ansvar tar juristene selv for de uetiske handlinger faget bidrar til? Hvor kommer etikken inn i saksbehandlingen – utover å kun følge lovverket? Og mht tannlegeassistentene: Er den juridiske behandlingen av dem viktigere enn den etiske? I praksis ja. Er det greit å erkjenne dette for lederne – eller juristene selv? Hvor er juristenes selvrefleksjon – eller til og med jussens interne vitenskapsteorietiske problematiseringer? I en sunn organisasjon ”ser” medarbeiderne at deres handlinger kan føre til uetisk behandling av medmennesker. Og fordi det der er ”høyt under taket” så sier de ifra! Men når det er ”lavt under taket” og medarbeidere ikke sier ifra – og vi observerer uetiske handlinger fra institusjoner og fagfolk – hva da? Hvorfor er det ikke flere varslere? En fellesnevner her er at problemer kan oppstå når yrkesnormene – profesjonsmoralen - i profesjonen tøyes til det ytterste. Det som burde vært regulert av Aristoteles dydsbegrep – her popularisert til ”for mye og for lite skader alt”. Mange ser det ikke selv. Eller om de ser det – så klarer de ikke å unngå det.
Transparency International i etikkens grenseland? Transparency (TI) er en viktig aktør som i samfunnet gjør mye konstruktivt i arbeidet mot korrupsjon og uetisk adferd. Her trekkes fram et eksempel som viser at også etikkrådgivere som TI må tenke seg om mht egne handlinger – hvordan de opptrer og hvordan de kan bli brukt. Det var på Norges Idrettsforbunds (NIF) ting før sommeren da det kom opp spørsmål om mulig korrupsjon i NIF. Ganske alvorlige spekulasjoner – spesielt for de det gikk ut over. Mediene var da selvfølgelig på ”hugget”. For det er jo noe av medienes aksepterte moral å grave i maktens indre sirkler. Og ”lukter” man noe – som NIFs daværende valgkomitéleder ga mediene - så graves det videre.
TI anbefaler etterforskning? Det var påstander om mulig økonomisk samrøre som gjorde at VG hadde fått Transparency på banen. Men så - på grunnlag av noen telefonsamtaler - begir TI seg ut på refleksjoner om at (navngitte) personer i NIF muligens driver med korrupsjon. På VG Nett lar TI denne kommentaren stå: ”TI mener den påståtte avtalen i presidentskapet kan være korrupsjon”…
”Jeg
syns dette høres ut som noe som går klart innenfor
korrupsjonsbegrepet …Jeg
vil anbefale en etterforskning hvor man får alle kortene
på bordet,”
sier spesialrådgiveren i Transparency. TI ikke bare snakker om
det, men på bakgrunn av telefonsamtaler mener de avtalen med
navngitte personer i NIF kan være korrupsjon, og de vil i
tillegg anbefale
etterforskning. Dette uttaler TI før de har undersøkt saken.
Det er sikkert lett for TI å si at hvis det er misstanke om noe,
så skal det etterforskes. Men de må huske at en etterforskning
av privatperson eller bare en ”trussel” om det oppfattes nærmest
som en halv dom i befolkningen – og av de det gjelder. For en
uskyldig i NIF er vi i grenselandet mht trakassering og uetisk
behandling av medmennesker.
Viktig: Hvordan vi oppfatter saken. Det betyr at TIs jurister i sine
”objektive” kommentarer nå faktisk legitimerer beskyldninger om
at noen personer i NIF muligens er korrupte. Så tar jo VG og
andre slike spekulasjoner videre – bl.a. til Økokrims jurister
som også presiserer at de ikke har kjennskap til saken. Men de
blir også med på spekulasjoner og informerer ”objektivt” om at
det kan være grov korrupsjon, om straffeansvaret og
straffelovens korrupsjonsparagrafer (§276b). Hvordan skal idrettsledere og vi andre oppfatte dette? Jo: TI mener at det kan være korrupsjon og de anbefaler til og med etterforskning. Fy og fy; ikke viste vi at lederne i NIF (også) var korrupte!? Når lekmannen og valgkomitélederen hører fagpersonene si dette, så har han faktisk ansvar for å bringe det frem på tingets talestol? Det kan være relevant mht valgene! Men: Så viste det seg altså at man ikke trengte noe etterforskning for å fastslå at det ikke var hold i spekulasjonene.
Institusjonens og fagpersonens dyder. Mine hovedpoeng: 1.Store institusjoner som NAV opptrer uetisk overfor medmennesker i alt for mange situasjoner. Det er et lederansvar å stoppe det – og sørge for at institusjonen opptrer etisk. Men det er også alle medarbeideres ansvar å si ifra når de ser det eller er selv med på å utføre uetiske handlinger overfor medmennesker. 2.Profesjonseksperter (jurister, økonomer, journalister osv.) opptrer uetisk i mange situasjoner uten å være seg det bevisst. Mediene har for eksempel selv et ansvar for hvordan de behandler folk (moralen i Vær Varsom-plakaten). Juristen i hvordan han brukes for eksempel til å hindre at tannlegesekretærene behandles uetisk – selv om de er lovlig! TI og andre autoriteter som jobber for å avdekke og bekjempe korrupsjon og skal bidra til etisk adferd generelt, må likeledes være meget bevisst på hvordan de arbeider: Hva de sier og ikke sier – når og hvordan. Og for alle gjelder i slike saker de generelle dydene klokskap og varsomhet. Med hilsen
---------------------------------------------------------------- Siv.ing. og ekon.dr. jorn.bue@online.no
http://www.jbo-konsult.net/
|
|||||||||
|
|
||||||||
